Vagabond av Harald E Isaksen
Mor ordnet kammerset til soverom for Jakob; ikke noe stort rom, men det var lyst og hadde vindu mot øst. Hun plukket også noen markblomster og satte dem i et glass på det lille bordet ved sengen, noe som mer enn ord fortalte ham at han var hjertelig velkommen.
En novelle
Forord
20. juli åpnes anleggsveien opp til Laksefjordvidda for allmenn ferdsel.
Lenger der oppe og godt innbakt i vidda, har vi disse gaissene, en rekke lave fjelltopper, nærmest mytiske. Som Rastigaissa, særlig synlig fra veien på finsk side av Tanadalen der på den andre siden av Tanaelva og Levajok. Og videre sett derfra og nordover i retning mot Kunes og Adamselva har vi Stallogaissa, det er der Stallo bor. Og litt bortenfor følger Ullogaissa, det er der skodda driver. Så må absolutt også nevnes: Borgasgaissa, det er det fjellet hvor sneen virvler og virvler. På norsk blir det: Snedrevfjellet. Og det er til dit under Snedrevfjellet vi skal i denne fortellingen.
Noen julidager i 1974 bodde jeg på Standard hotell i Oslo sentrum. En morgen jeg kom ut fra hotellet, var straks en tigger der med hånden utstrakt mot meg. Nærmest forfjamset ga jeg ham noen mynter. På en benk rett bortenfor satt en eldre kar. Det var en eller to trær der hvor han satt, og vinden dro så fint i løvet, husker jeg. Han snakket til meg, kommenterte muntert episoden jeg akkurat var blitt utsatt for. Da jeg svarte ham på kav nordnorsk, ranket han seg opp på benken. Straks etter satt også jeg der på benken ved siden av ham.
Han presenterte seg som Aksel og fortalte at omkring krigsårene arbeidet han oppe i Finnmark som landmåler for Norges Geografiske Oppmåling. Det var i den tid kartet ble konstruert ved at landmåleren beveget seg fysisk rundt i terrenget, og ved hjelp av kikkert, målebord, blyant og viskelær ble kartet sakte tegnet. Et møysommelig arbeid!
Han snakket spesielt begeistret om Laksefjordvidda i midnattssol, med sine utallige fiskevann og feite ørreter og røyer. En sommer de var der, kanskje de hadde leir ved Mardas eller Dolla, ventet og ventet de på en landmålerassistent som skulle komme. Men han kom aldri. Og her begynner fortellingen.
*
Jeg leste i avisen at noen hadde funnet et menneskeskjelett i en steinur. Det fikk meg til å tenke langt tilbake i tid.
Det var noen få år etter krigen. Vi bodde veiløst til i grenselandet i nord, i et hvitt gjenreisningshus, og under et fjell som ble kalt for Snedrevfjellet. Småbruket var lite, men vi slo høy på statsallmenningen også.
Min far sa tidlig om meg at jeg var en flink arbeidskar. Han var tålmodig med meg, og jeg likte å dilte i hælene hans og gi ham en håndrekning. Slik lærte jeg å arbeide. Alt som barn kunne jeg bruke ljåen, hesje høy og sage ved.
Så døde far.
Far døde om vinteren, og da begynte den tunge tiden. Jeg gikk på internatskole noen uker i gangen hver vinter. Mor var alene, men jeg tenkte ikke på at hun kunne føle seg ensom. Slik hadde det jo også ofte vært mens far levde. Da sommeren kom, arbeidet vi hardt, likevel måtte vi la et stort jordstykke ligge brakk.
Men jeg la merke til at mor ble så brun og vakker i solen. Kroppen hennes var slank, det mørke håret bølget seg nedover skuldrene. Jeg som mest hadde sett på henne som gammel! Når jeg så henne nå, skjønte jeg jo at det ikke var tilfellet, og det slo meg at det ikke kunne være lett for henne å være uten mann.
Jeg hadde fylt femten den andre vinteren vi var alene. Ute var det svært kaldt, men inne hadde vi det varmt og trivelig. Jeg leste i en bok. Mor stoppet strømper samtidig som hun lyttet til musikk i radioen. Så skjønte jeg at hun ville si meg noe, for hun slo av radioen. Det gikk en stund før hun snakket.
- Det blir for vanskelig for oss to å bo her, sa hun. - Og snart må du reise bort for å gå videre på skole. Du må lære et fag.
- Jeg kan mye! Jeg vil ikke gå mer på skole. I vinter skal jeg sette garn under isen. Handelsmannen har lovet å kjøpe røye.
Mor nikket. - Ja, du er flink, men det er ikke nok. Vi får knapt endene til å møtes, og dyrene sultefores på senvinteren. Flytter vi mer sentralt, kan jeg få meg arbeid og du kan konsentrere deg om leksene.
- Jeg vil ikke flytte! Jeg liker meg her. Hva ville pappa ha tenkt?
Mor ristet bare på hodet, men sa ikke noe mer, og hun tok ikke opp igjen temaet noen gang siden. Men tanken på å måtte forlate eiendommen tynget meg fra nå av sterkt. Jeg elsket stedet. Det passet meg helt fint å tenke på at her skulle jeg bo resten av livet. Jeg hadde ikke utferdstrang i det hele tatt.
Han gikk med en smidd stokk i hånden. På ryggen hadde han en ryggsekk som var festet med to stropper over skuldrene. Han var høy og slank.
Det var tidlig dag, og disen dirret ennå i de øvre luftlag og brøt solstrålene. Landskapet lå med vage, sitrende konturer. Knoppene var store på seljebuskene nede ved bekken. Jeg bøyde og bant fast en seljegren slik at den skulle vokse i bue. Siden tenkte jeg å sage den av og bruke den til dørhåndtak i fjøsdøren. Da ble jeg oppmerksom på en mann som kom vandrende langs stien som gikk langs kanten av Snedrevfjellet. Jeg sto og ventet.
Han gikk med en smidd stokk i hånden. På ryggen hadde han en ryggsekk som var festet med to stropper over skuldrene. Han var høy og slank. Øynene som stirret på meg var klare og brune, munnen så ut til å ha lett for å smile. Vi hilste på hverandre. Blikket hans gikk opp mot huset. - Vakkert sted. Om kort tid er jordene grønne. Han løftet lett på skuldrene. - Synd jeg ikke får se det! Hjemmet ditt?
Jeg nikket bekreftende. - Det er fint her om sommeren!
- Det er det nok, sa han og smilte. - Jeg har gått langt. Er det mulig for deg å å invitere meg på en kopp kaffe?
- Jeg kan sette på kjelen, svarte jeg kjekt.
- Tusen takk. Med fornøyelse vil jeg akseptere din gjestfrihet.
Mor hadde bakt brød, og det duftet herlig i kjøkkenet. Selv sto hun ved komfyren og var rød og varm i ansiktet, og det slo meg igjen hvor vakker hun var. Jeg visste ikke hva gjesten min het, så jeg ventet på at han skulle presentere seg selv.
- Mitt navn er Jakob Friis. Denne kjekke broren din har invitert meg på en kopp kaffe.
Mor så på ham, først med et litt vaktsomt uttrykk i ansiktet. Muligens funderte hun på hvordan hun skulle oppfatte ordene hans. Men så smilte hun vennlig. - Vær så god, sitt ned! Mitt navn er Leena. Dette er min sønn. Han heter Ask.
Vi satt ved kjøkkenbordet. Kaffekjelen putret. Jakob fortalte at han tenkte seg videre inn på vidda for å slutte seg til en landmålergjeng som var der inne og tegnet kart for Norges Geografiske Oppmåling. - Jeg er en såkalt rastløs sjel. En vagabond, kan man si. Jeg elsker å se nye steder.
- Ville det ikke være bedre å slå seg ned og få seg en trygg jobb? spurte mor. Stemmen hennes virket litt formanende, syntes jeg
- Den tid må vel komme, nikket Jakob.
Vi spiste fersk brød med mye smør og ost oppå. Jeg rørte ut sukker i kaffen min, de drakk den svart. Jakob hadde pene bordmanerer, og det tror jeg at mor også la merke til - og likte det godt. Etter maten tok han frem en pipe og en tobakkspung. - Et trivelig hjem dere har her, sa han og stappet pipen. - Det kunne vært hyggelig å få hilse på din mann, men jeg får nok komme meg videre snart. Jeg har utnyttet husets gjestfrihet lenge nok.
- Min mann er død.
- Det var da leit, kom det medfølende fra Jakob. Han fyrte på pipen og røkte tankefull en stund. - Blir det da ikke svært ensomt å bo her?
- Ja, sa mor. - Om vinteren. Nå om sommeren er det for mye å gjøre både for meg og Ask, spesielt for Ask, han er for ung til dette livet.
- Det forstår jeg, sa Jakob og stirret vennlig på meg. - En eiendom som denne trenger en voksen mann, selv om jeg ser at...
- Du er en mann! sa jeg.
Først løftet han øyenbrynene forbauset i været. Så lo han. - Ja visst, det håper jeg da at jeg er!
- Du kunne bli her, sa jeg og rikket på stolen.
Mors stemme var så nøytral at den nærmest virket kald: - Jeg kan gi deg mat og et sted å sove. Men ikke penger.
- Dette var overraskende, sa Jakob og gned tommelfingeren mot pipehodet. Han tenkte seg om. - Dere trenger åpenbart hjelp, og landmålergjengen vil nok ikke savne meg så veldig, tenker jeg. Jeg kan bli noen dager - alle fall. Vi får se for hvor lenge. Jeg så blant annet at det trengs nye stolper til gjerdet.
Mor smilte mot ham. Hun la trykk på ordene: Jeg tror du vil være til svært svært god hjelp for oss!
Mor ordnet kammerset til soverom for Jakob; ikke noe stort rom, men det var lyst og hadde vindu mot øst. Hun plukket også noen markblomster og satte dem i et glass på det lille bordet ved sengen, noe som mer enn ord fortalte ham at han var hjertelig velkommen.
Jakob var en dyktig arbeidsmann, og han så mangler som jeg hadde oversett. Han reparerte båsene i fjøsen, rettet opp slipesteinen og hengslet om låvedøren. En tung bør var tatt av mine skuldre.
Mor var også fornøyd med tingenes tilstand. Det merket jeg blant annet fordi måltidene ofte var ekstra gode, og stuen og kjøkkenet var alltid ryddet. Jeg kunne se hvordan øynene hennes glitret straks hun så på Jakob, men det tok en stund før jeg helt skjønte at hun var forelsket. Det var en kveld hun strøk buksen hans; dagen etter skulle han ned til tettstedet. Hun brettet buksen, og denne handlingen var naturligvis ordinær nok, men da hun rakte ham buksen og han kom med et smilende "takk", så jeg at mors ansikt virket åpent som en bok. Munnen hennes dirret lett, øynene hennes lyste og var intenst fokusert mot hans. Jeg følte meg som en kikker. Nærmest litt skamfull på mors vegne vendte jeg hodet bort. Jeg tenkte på far og kjente en slags sorg, men det var bare i et lite øyeblikk. Nesten i samme stund kom håpet om at Jakob måtte gjengjelde mors kjærlighet og at han ville gifte seg med henne.
Det var august. En nydelig, lys kveld med blek halvmåne og fjerne stjerner på himmelen. Snedrevfjellet virket ekstra ruvende, som om det bøyde seg over oss i den tiltakende skumringen. Vi spiste kvelds. Mor og Jakob drakk kaffe, og Jakob stirret ut av vinduet. - Så fint i kveld, sa han. -Hvem har lyst til å gå tur?
- Jeg har, sa mor.
Jeg ristet på hodet. Jeg var trett etter at vi om dagen hadde holdt på med å ta ned og rulle sammen høyhesjestrengene.
- Ok, sa Jakob, - din mor og jeg skal vandre inn i eventyret.
Jeg sovnet på benken og våknet ikke før mor sto i stuedøren. Jeg betraktet henne under halvt lukkede øyne og så i ansiktet hennes en blanding av forpustethet og en slags ro, som etter en fullbyrdelse. Jeg vet ikke sikkert, men godt mulig jeg har tillagt meg den tanken i ettertid: Jeg tenkte at hun ikke bare elsket lenger, men at hun også var blitt elsket. Mor snakket til meg med en myk og melodiøs stemme. Jeg gikk og la meg, men fikk ikke sove straks. Jeg tenkte på mor, og jeg tenkte på Jakob. Nå ville Jakob bli, og hjemmet mitt var reddet for alltid.
Mor sa ikke noe mer. Hun holdt hardt om kurven. Jakob kom ut av huset. Mor reiste seg.
Dagene fløt som dråpene i en elv og over i hverandre. Det var dagen før jeg skulle på skolen for første gang denne høsten. Jakob hadde vært nede på tettstedet i et eller annet ærend, og om sene ettermiddagen gikk han og mor en tur. Selvfølgelig hadde mor med seg soppkurven, for enhver anledning måtte utnyttes til å høste av naturens gaver. Jeg satt ved låven og bøtte på et garn. Forbauset så jeg at Jakob kom alene tilbake. Han så ikke meg, eller han ville ikke se meg, og gikk rett inn i huset. En lang stund etter kom mor. Hun satte seg tungt ved siden av meg med soppkurven i fanget.
Jeg bøyde meg fram for å se ned i kurven og skulle akkurat spørre hva slags sopp hun hadde funnet, da hun snakket med tørr, sprukken stemme. - Han drar. Han skal først ta ned de siste hesjene, sier han, så drar han.
- Hvor drar? Jeg trodde han skulle bli!
Mor sa ikke noe mer. Hun holdt hardt om kurven. Jakob kom ut av huset. Mor reiste seg. De møttes på tunet, og det var tydelig at han ville snakke til henne, men hun gikk rett forbi ham. Jakob ble stående foran meg. Det var noe grått og bittert over skikkelsen hans. - Jeg må reise nå! Har lopper i blodet. Skjønner du?
- Ja, sa jeg.
-Jeg skulle gjerne blitt her, men jeg kan bare ikke. Du kan vel ikke vente at jeg skal bli?
- Nei, sa jeg, - men kanskje mor!
Han rykket til, som om jeg slo ham. Så løftet han blikket mot Snedrevfjellet. - Jeg liker din mor. Men jeg kan ikke bli. Jeg reiser når jeg har samlet sammen resten av hesjestolpene, du vet, og det som ellers er igjen. Du er en god gutt. Ta vare på din mor!
- Ja, det skal jeg.
Han la hånden på skulderen min, men jeg stirret bare rett framfor meg.
Det var blitt helg. Jeg tenkte sånn på mor disse få første dagene jeg var på skoleinternatet og kunne nesten ikke vente med å komme meg hjem. Det var dørgende stille da jeg gikk opp trappen, og da jeg åpnet døren merket jeg at det ikke luktet nyvasket. Mor satt på kjøkkenet. Hodet var halvt bøyd. Håret var ugredd, og ansiktet virket grågult. Hun løftet ikke blikket mot meg, men befant seg som i en fjern drøm. Jeg hilste. Jeg sto der. Endelig løftet hun hodet, men hun stirret ut av vinduet. - Jakob ble. Jeg er så glad i ham!
- Hvor er Jakob?
- På rommet. Han hviler.
Jeg stirret mot kjøkkenbenken som var full av kopper og fat. Soppkurven sto tom på en krakk ved siden av. Jeg kjente meg pluselig så redd, men gikk likevel inn på rommet til Jakob. Han lå på rygg - med hendene foldet oppå teppet. En merkelig, tung eim hang i rommet. Da hadde jeg alt sett at ansiktet var stivnet og hvitt. Tenkte på de soppene som mor hadde sagt det var så farlig å spise! Skjelvende trykket jeg meg mot veggen og ropte på mor - gang etter gang. Men hun kom ikke. Da jeg kom inn på kjøkkenet, var hun borte. I vinduet kunne jeg se skikkelsen hennes forsvinne langs stien som fulgte langs Snedrevfjellet.
I timevis lette jeg etter mor, etter hvert snublet jeg rundt i mørket, men jeg fant henne ikke. I grålysningen begravet jeg Jakob og alle hans eiendeler bortenfor låven. Mor var og ble borte, og min tid i det hvite gjenreisningshuset var definitivt forbi. Siden den gang klarte jeg ikke å finne rast og ro, det var akkurat som om jeg fikk lopper i blodet og jeg drev fra sted til sted. Som en vagabond!
Nå hadde jeg altså lest i avisen om dette menneskeskjelettet som var funnet i en steinur under Snedrevfjellet. Det fikk meg til å tenke på mor.
Tidligere offentliggjort i ukebladet Hjemmet i 2000.