Turist i Afrika II

12.02.2022

Det gode liv ved Malawisjøen.

Livet går sin rolige gange her. Folk fisker, vasker seg, vasker klær og vasker kopper og kar ved sjøen. Klærne blir lagt til tørk på den varme sanda. Folk som bor ved sjøen er heldige sammenlignet med mange andre steder i Malawi. Her er både vann og mat i nærheten.

Malawi er en republikk som fikk sin selvstendighet 6. juli 1964. Før det var landet enn koloni under Storbritania. Folketallet var i 2020 19 millioner. Offisielle språk er Chichewa og Engelsk. Hovedstaden er Lilongwe der alle regjeringsdepartementene og parlamentet ligger. Men Blantyre er Malawis største by og økonomiske senter.


Gekko Longue, som var navnet på det første overnattingstedet ved Malawisjøen som vi bodde på, lå helt nede ved stranda. Den lokale landsbyen lå litt tilbaketrukket inne i skogen. Lokalbefolkningen drev fiske og litt jordbruk. Fiskerbønder. De største båtene med påhengsmotorer var eid av fiskeribedrifter og dro ut på nattestid og kom inn på morgenen med fangsten. Noe ble solgt ferskt til oppkjøpere, mens annen fisk ble tørket på spesielle stativ i sol og vind. Dette var fisk på rundt 10 cm, nesten som lodde.

Tørkestativ for fisk. Fisk på størrelse med lodde ble tørket her av egne fiskemottak som etter tørking solgte fisken til oppkjøpere inne i byene.

Noe av fisken som ble tatt til privat, eller lokalt bruk, ble fisket med line. Her er det lineegning på gang.

Mens de største båtene drev med lysfiske om natta, gikk lineflåten ut tidlig på morran for å sette lina.

Vi tok altså to overnattinger på dette fredelige stedet. Innimellom regnet det litt, men ikke så mye. Vi var inne i regntida så regn var noe vi hadde forventa. Freden forsvant på ettermiddagen i femtida. Etter noen tordenskrall i det fjerne forsvant strømmen, også det en helt normal foreteelse. Dermed starta man aggregatet på feriestedet. Dette aggregatet viste seg å stå et tre meter fra hytta vår. Ei hytte uten noe isolasjon i veggene, med bare myggnetting foran vindusåpningene og et aggregat uten lydpotte. Å snakke sammen inne i hytta den kvelden var umulig, å sove gikk på et vis med ørepropper, men selv gjennom dem var lyden godt hørbar. Men det var ingen vei utenom. Dette var også Afrika. Fryseboksen med matvarene på et turiststed i Afrika må ha strøm.

Under en tur rundt i landsbyen kom vi over denne gjengen. Fotball er en internasjonal sport og her var guttene i gang med å lage en fotball av gamle plastposer og hyssing.

Og hadde man behov for å barbere seg så var det ingen problem. Landsbyen hadde det meste.

Da vi legger av gårde neste morgen er dagens mål Senga Bay. Hus for overnatting er bestilt. Veien er plottet ut på kartet. Det kan ikke gå galt, for nå skal vi virkelig følge hovedveien.

Langs veien vi følger dukker det med ujevne mellomrom opp små tettsteder med leirhus, mursteinshus, boder og butikker. Noen har stråtak mens andre har tak av blikkplater. Det siste er et tegn på litt mer velstand. Vi stopper noen ganger og handler grønnsaker og annet vi trenger.

Noen steder selges det "smultboller" på gata og de overgår det meste vi har smakt av lignende bakverk.

Et sted passerer vi en trailer som har mista eksosanlegget. Flere menn er i gang med å sveise sammen noen rør på et par, tre meters lengde som er lagt ut på bakken. Her lages det et helt nytt eksosanlegg. Litt lenger borte er tre menn i aksjon med spader for å grave opp et veiskilt. Da forstår vi hvor rørene til det nye eksosanlegget kommer fra. Metallrøret skiltene er festet til kan også gjøre tjeneste som eksosrør dersom man sveiset flere sammen!

Huset vi bodde i under dagene i Senga Bay. 

Vi ankommer Senga Bay og blir inkvartert på et stort feriested. Det er gammelt, nedslitt og fredfullt. Vi skal bo i selve hovedbygningen som har en historie tilbake til kolonitida. Nå eies den av en nederlender som visstnok sjelden er til stede. Hovedhuset har tre adskilte deler for gjester, med felles stue og et stort kjøkken som i sin tid nok har rommet en betydelig mengde ansatte. Så er det noen bygninger rundt omkring. Vi bor alene i hovedhuset. Bygningen er noe forfallent, men ellers er det meste på stell. I nabobygninga bor en familie fra Italia. Ellers er her både gartner, kokk, daglig leder, en gutt som gjør forefallende arbeid og tjenestejenta Rosa. Hun blir nok litt skuffa da vi forteller henne at vi skal ordne med alt av matlaging og sånt selv. Men helt slipp gir hun ikke. Hver morgen i sjutida er ho innom og koker vann til oss, dekker på med bestikk på bordet og holder ting i orden. Midt på dagen er ho igjen innom og passer i samme slengen på å vaske opp alt vi har brukt på kjøkkenet.

Den første kvelden regner det kraftig og vannet strømmer inn gjennom en taklekkasje. Sammen med Rosa finner vi baljer og bøtter som samler opp mesteparten av vannet. Hun sier hun har gitt beskjed om dette til eieren, men ingen ting blir gjort.

Dagen etter ser jeg et dyr som lignet mistenkelig på en rotte forsvinne inn under kjøleskapet på kjøkkenet da jeg kommer inn der. Jeg nevner det for Rosa. Jeg ser ikke dyret igjen, så ho ordna vel opp i det også.

Ikke rart man noen ganger følte seg som en kolonist fra tider som var. Utenfor er det apekatter i trærne.

Apekattene tok seg også en tur ned i fjæra for å se etter godbiter.

Om morran da Bjørg kommer tilbake fra en tidlig morgentur forteller hun at hun har avtalt med en kar om at han skal komme med fisk til oss senere på dagen, så vi kan ha det til middag. Han skulle passe på når båtene kom inn.

Chambo var en av fiskesortene det ble fisket etter i Malawisjøen. Folk var opptatt av at det ble drevet en del overfiske i innsjøen.

Og utpå dagen kom han med et par fisk som avtalt. Da det var dårlig med kvasse kniver i huset, spurte jeg om ikke han kunne filetere fisken for oss. Joda, det kunne han gjøre, så han dro tilbake til landsbyen i nærheten og kom ikke lenge etter med ferdige fileter til oss. Avskjæret hadde han også med seg. Vi betalte for fisk, arbeid og sa han kunne koke suppe til familien på avskjæret. Det ville han gjerne.

Fisken ble stekt og var fullt på høyde med nyfanga fisk fra Varangerfjorden. Mens vi spiste kommenterte Bjørg mannens oppførsel da han kom med fisken til huset vi bodde i. Han virket veldig underdanig, som en tjener, mens han var en helt annen person da hun tidligere på dagen traff han på stranda ved landsbyen. Da var han tydeligvis en helt annen person, en mann i sitt rette element.

Unge menn i Senga Bay har lasta en trålnot med mye tauverk ombord i en båt. Båten ble deretter sjøsatt ogrodd et par kilometer ut på sjøen,mens to tauender var forbindelsen til land. Så kunne trålinga begynne. Ikke ved hjelp av motorkraft, men med menneskekraft.

Det er et arbeidslag på rundt 30 personer som drar trålen inn til stranda ved hjelp av tauene som er festet til bruket. Hele tiden er det noen som jobber og noen som tar en pust i bakken. To, tre dragninger om dagen tar de. Etter hver dragning auksjoneres fisken vekk til oppkjøpere fra større steder som tar fisken med til forskjellige markeder litt inne i landet.  Og noe selges og fordeles mellom landsbybeboerne. Mens vi var der fikk de mellom 50-100 kg forskjellig fisk på hver dragning. 

Tre netter ble vi i Senga Bay.

Da vi skulle videre sto bilen vår nyvasket og skinnende ren og venta på oss. Den skulle ta oss frem mot Livingstonia, som var det endelige målet for turen.

Tekst: VEI  Foto: BS/VEI