Reisebrev: Turist i Afrika IV

19.03.2022

Jakten på Livingstonetreet

En lokal "fraktebåt" passerer. Kanskje på vei til et marked med varer, eller på vei hjem fra et marked.

I nærheten av byen Nkotakota fantes et tre som hadde navnet Livingstonetreet. Selvfølgelig oppkalt etter misjonæren David Livingstone. Vi hadde lest om treet og ville gjerne se det når vi var i området. Under dette treet satt Livingstone i 1863 sammen med høvdingen Jumbe som var halvt araber, og andre stammeledere. Han prøvde å få til en avtale som kunne gjøre det slutt på slavehandelen som foregikk på 1800-tallet. Slavene ble sendt over Malawisjøen og videre til Zanzibar, før de til slutt endte opp på den arabiske halvøya og landene omkring.

Under det samme treet satt også den første presidenten i Malawi (Hasting Banda) i begynnelsen av 1960-årene i et møte med viktige personer da landet igjen ble selvstendig etter å ha vært en koloni under England. Så selvfølgelig skulle også vi sitte på dette historiske stedet. Om Livingstone, og Stanley i Afrika, var jeg godt informert om da jeg var elev  på folkeskolen i Bugøynes. Om lokalsamfunnet og lokal historie fra Varangerområdet rundt meg var det derimot lite å hente på skolen. Og aldri slo vel tanken meg om at jeg selv en gang skulle komme til samme sted i Afrika hvor Livingstone en gang befant seg.

En av hypotesene forskere jobber med at det er her ved de store innsjøene i den østafrikanske Riftdalen at menneskene utviklet seg til mennesker for rundt to millioner år siden. Malawisjøen er en av innsjøene i denne dalen.

I utgangspunktet regnet vi med det var grei skuring å finne dette berømte treet. Veien til et slikt sted måtte da være merket opp på alle mulige måter, tenkte vi.

Men den gang ei. Vi fant landsbyen vi skulle til, men å finne selve treet var ingen enkel sak. Ved ei hytte satt noen godt voksne menn. Vi spurte og fikk svar. De pekte alle i samme retning og vi forsto det bare var å følge veien videre. Og vi fulgte den, kjørte sakte framover med bilen og speidet til alle kanter. Veien ble smalere og smalere og vi oppdaget med ett at den ikke gikk lenger, det var slutt på det man kunne kalle vei.   og ingen Livingstonetre. Vi hadde nok ikke forstått riktig likevel, eller så hadde de trodd vi spurte etter noe annet. Kanskje retninga Livingstone hadde reist?

Ung arbeider transporterer murstein som skal brukes til bygging av hus. Det var både jenter og gutter som var med på arbeidet.

Sykkeltaxier fantes overalt i Malawi. Både på landsbygda og i byene. I byene var det vanlig å se dresskledde  forretningsmenn komme ut fra kontorbygninger med en stresskoffert i handa. De satte seg bakpå bagasjebrettet til en sykkeltaxi og ble transportert til et viktig møte. 

Da vi omsider fikk snudd bilen og kjørte tilbake samme vei som vi var kommet fra bestemte vi oss for å spørre på nytt. Det er fort gjort å misforstå. Så ble vi plutselig oppmerksom på en ung mann med rød lue som syklet foran oss, og det kunne tyde på at han ønska kontakt. Vi stanset og han forklarte oss at han var sykkeltaxisjåfør og visste hvor vi skulle. Han kunne vise oss veien og det var bare å følge ham. På spørsmål om vi kunne følge etter i bilen sa han det var ok.

Etter en stund svingte han bort fra veien og inn på en sti som snirklet seg inn mellom noen leirhytter. Der var ingen plass til bilen, så vi forlot den og fulgte etter veiviseren til fots. Ikke lenge etterpå sto vi under treet, og den ville vi aldri funnet alene. Den sto inne i en landsby.

Livingstonetreet. Her satt Livingstone sammen med den halvarabiske høvdingen Jumbe. Han prøvde å få slutt på slavehandelen østover. Slavene ble sendt over sjøen og videre til øya Zanzibar og derfra solgt videre til den arabiske halvøya og landene omkring. Slavehandelen hadde økt i tida etter 1840, og Livingstone fikk ikke gjennomslag for det han prøvde på der og da. Handelen tok først slutt i 1890-årene.

Før de skiltes ga Livingstone en paraply i gave til høvdingen.

Etterpå ville veiviseren gjerne vise oss hele landsbyen og noen andre minnesmerker nede ved sjøen. Vi fulgte ham og møtte ganske raskt ei kvinne som var på vei hjem med en liten gutt. Kvinnen var mora til veiviseren, og gutten var sønnen hans. De hadde vært nede ved sjøen og vaska noen klær.

I området mellom landsbyen vi passerte og Malawisjøen ble det dyrket mye ris.

På vei gjennom landsbyen ble jeg hengende litt etter Bjørg, guiden, mora og sønnen hans. En mann tok kontakt med meg. I hendene holdt han en del papirer og lurte på om vi var der for å investere i området. Om vi det skulle så hørtes det ikke ut som han var særlig begeistret for det. Det var rismarker, våtområder, strand og en liten fiskehavn der. Han virket litt aggressiv og slappet ikke av før jeg fikk forklart at jeg bare var en helt vanlig turist som var ute for å se landsbyen. Jeg så vel ut som en investor. I grå kakishorts, caps på hodet, solbrent på nesen og ellers mer lyserød enn hvit. En fremmed fugl med andre ord. Dette området lå nær byen Nkotakota og forretningsmenn som ville satse på overnattingsteder/ hotell i nærheten av Malawisjøen var stadig på utkikk etter attraktive områder med strandlinje. Han sa at lokale forretningsmenn inne i byen med kinesiske kontakter og kapital var drivkraften bak. Turisme var en framtidsnæring her også, men han var en av de blant lokalbefolkningen som ikke bare så på store investeringer innen turistnæringa som noe udelt positivt.

Da det gikk opp for ham at jeg ikke var ute etter å kjøpe opp strandlinja ville han ha min underskrift på papirene sine. Det var en handlingens mann som absolutt ikke var tapt bak et geitefjøs. Jeg så av lista hans at han hadde samlet en god del underskrifter. Han kjempet ikke alene. Selvfølgelig fikk han min underskrift. Heller ikke jeg ville at de fineste stedene langs Malawisjøen, eller Varangerfjorden for den saks skyld, skulle fall på fremmede, kinesiske hender. Han var godt fornøyd da vi skiltes og han tok papirene sine med seg og gikk tilbake til huset han kom fra.

Her står restene igjen etter hovedkvarter for slavehandelen på 1800-tallet. Slavehandelen mot øst. Herfra ble de frakta over Malawisjøen i arabiske båter til Mozambique.

Jeg fant igjen Bjørg lenger nede ved sjøen. Da hadde det dukket opp en ung mann til som snakket engelsk bedre enn sykkeltaxisjåføren. Så nå hadde vi to guider som tok oss med til noen gamle rester fra en moske som muslimer hadde satt opp den gang man drev handel med Arabia. Et av hovedkvarterene til høvding Jumbe. Det var også herfra slavene ble sendt over Malawisjøen.

Etterpå betalte vi guidene våre godt, hele 1000 kw (ca 20 kr, en god dagslønn) til hovedguiden!

Fiskerihavna ved landsbyen. Landsbyen ligger i nærheten av byen Nkotakota som har rundt 30 000 innbyggerer. Denne fiskefrihavna med strendene rundt er et ettertrakta område som turistnæringa gjerne vil slå kloa i. I forgrunnen ser vi "fiskehjeller" som fisk på størrelse med lodde blir lagt ut på for å tørke i sola.

På veien tilbake til bilen fikk vi også følge av stedets frisør og barberer som tilbød oss sine tjenester i forbifarten. Ellers fortalte og pekte han ut alle husene i landsbyen der slektningene hans bodde. Pratesyk var han, som også vi i Bugøynes var da de første turistene fra Finland ankom i sine blå treningsdrakter for noen årtier siden.

Ikke alle stedene vi bodde på feriereisa langs sjøen hadde samme stadard som dette, men god service og godt renhold var det over alt. Og det obligatoriske moskitonettet rundt senga.

Tekst: VEI Foto: VEI/ Bjørg Solsvik