Min reise av Samson Linangi

Jeg har «kommet ut av skapet» som mange ting gjennom årene. Først som lesbisk, til bifil, tilbake til lesbisk osv. Men ingen skulle tro at jeg skulle komme ut som transkjønnet. Det var det ingen som kunne forutse. Til og med ikke jeg!

Samson Linangi med hundene sine. Den svarte heter Aya og den hvite Navi. Foto: Privat

Hei.
Jeg er Samson Linangi, og her er min reise som transkjønnet person fra Bugøynes.

Jeg har «kommet ut av skapet» som mange ting gjennom årene. Først som lesbisk, til bifil, tilbake til lesbisk osv. Men ingen skulle tro at jeg skulle komme ut som transkjønnet. Det var det ingen som kunne forutse. Til og med ikke jeg!

Det var ikke før i 2019 jeg kjente at «noe var galt». Det føltes ut som om det var en bit av meg som manglet. Jeg begynte med en gang å søke opp på internett om forskjellige kjønnsidentiteter, og snakket mye med andre som gikk gjennom det samme via nett. Det var da jeg snublet over ordet «kjønnsflytende», som betyr at kjønnsidentiteten er flytende, en dag føler man seg mer maskulin og en annen mer feminin. Jeg følte med en gang at her hører jeg hjemme!

Men bare etter noen måneder så føltes det feil... Og jeg ble igjen usikker på hvem jeg var. Jeg sa da til vennene mine at jeg var transkjønnet, og om de kunne bruke «han» når de snakket om meg, noe de gjorde med en gang. Det føltes veldig bra i noen uker, også gjorde ikke det lengre... Kjempefortvilet gikk jeg tilbake på internett for å prøve å fylle dette tomrommet, det var da jeg ramlet over ordet «ikke-binær», som betyr at man ikke identifiserer seg som værken mann eller kvinne men heller noe midt i mellom, begge deler eller ingen av delene. Der trivdes jeg i over et helt år, og trodde at her kommer jeg til å være. Dette er meg. Men det var det ikke...

Ganske nylig så gikk jeg tilbake til tanken om at jeg var transkjønnet. At kanskje grunnen til at jeg har gått så mye fram og tilbake er fordi jeg ville gjøre det lettere for andre rundt meg og fordi jeg var redd for tanken om at jeg faktisk egentlig var en gutt. Men nå er jeg lei av å ta hensyn til andre, nå vil jeg stå fram som den jeg er. En trans mann.

Det tok meg 21 år før jeg begynte reisa mi, og 23 år for å finne ut hvem jeg egentlig er. Og min reise er langt i fra over.

Nå er det navn som står på spill. Mitt navn har vært Samson i snart et år, hvis ikke et år, og jeg trivdes godt med det navnet i begynnelsen. Men jeg forhastet meg og endret navn uten å prøve det skikkelig ut først. Et år senere så kjenner jeg at dette navnet ikke passer meg mer... Det kjennes ikke ut som meg. Det kjennes feil. Jeg har spurt mine fantastiske foreldre om de vil hjelpe meg å finne et nytt navn, så de på en måte får døpe meg på nytt. Selvsagt vet jeg at det ikke blir det samme som da de ga meg navnet mitt da jeg var nyfødt... Men det at de kan døpe deres andre sønn og hjelpe han å finne sitt rette navn som han føler seg komfortabel i er vel nest best tenker jeg. Foreldrene mine tar det tyngst av alle, og det er fullt forståelig. Håper en dag man kan legge fortiden bak seg og istedenfor å «sørge» over «datteren» sin så kan man heller feire sønnen deres og hans nye reise. Dette er livet mitt, ja det blir tungt og hardt til tider, men alt er verdt det når jeg endelig kan være meg selv.

Jeg håper jeg kan inspirere andre med min historie og kanskje få andre til å stå frem for hvem de er. Det er spennende og gøy å se transkjønnet personer som meg komme ut av skallet for å bli den personen de alltid var ment til å være, å se de utvikle seg og bli selvsikker og glad i seg selv! Støtte fra venner og familie er det viktigste av alt, og jeg er heldig som har en veldig støttende vennegjeng og familie, selv om noen tar det mye tyngre enn andre.