Lørdagslesning: Sommeren i Ranvika av Terje Buljo
Stedet var kort sagt et sommerparadis for oss gutta, men en seriøs arbeidsplass for våre fedre som hadde sine faste lakseplasser i nærheten med fast fortøyninger med garn og nøter som måtte sjekkes to ganger daglig og skiftes ut og renses for tare og annet hver annen uke.
Ranvika. Foto fra 1970-årene. Den hvite hytta til venstre er hytta til Terjes familie. Foto: VEI
Selv om jeg reiste for godt fra bygda som 19 åring i 1965, rakk jeg å delta i all verdens fiskerier i Bugøynes etter realskolen i Kirkenes, og frem til avreise. En av de flotteste, og mest ettertraktede aktivitetene for oss barn som var så heldige og hadde far med lakseplass akkurat der, var sjølaksefisket i Ranvika, et lite stykke innover Bugøyfjorden. I en liten avskjermet bukt med fantastisk natur var det satt opp 6 små hytter med sengeplass til flere. Her bodde fedrene våre hele sommeren, med en liten tur hjem i helgene for å levere laks og for å handle og gjøre annen nødvendig service i heimen, og gutta var med(!).
Fuglefjellet i 1970-årene. Foto: VEI
På vestsiden av innløpet til Ranvika bukten troner et 200 meter høyt fjellmassiv rett opp fra sjøen med fuglefjell, den gang med tusenvis av krykkjer, måser av alle kategorier, skarv, alker, og et arsenal av kråker, hauker, havørn og rev som mesket seg, og alle bidro til et svare leven døgnet rundt. Avføringen fra fugler som fløy over hele tiden var ren gjødsel som bidro til en fantastisk fauna i Ranvika, med all verdens blomster og høyt gress og all verdens palmer, meterhøye. Og fra sjøen gikk fjellmassivet videre som en vegg rett inn i landet mot nord. Fjellet var så dominerende at vi bare hadde sol første del av dagen før den forsvant bak fjellet i vest, mens dagen enda var ung. Men det hadde ingen betydning, for lyset var der, døgnet rundt. Stedet var kort sagt et sommerparadis for oss gutta, men en seriøs arbeidsplass for våre fedre som hadde sine faste lakseplasser i nærheten med fast fortøyninger med garn og nøter som måtte sjekkes to ganger daglig og skiftes ut og renses for tare og annet hver annen uke. Det kunne være tøft og dra ut i små robåter, etter hvert små motorbåter, eller robåter med påhengsmotor. Og gutta måtte være med for å hjelpe til. Ingen skulk var akseptert.
Ilmar Laurila, som var en av laksefiskerne i Ranvika, sjekker bruket en gang i 1970-årene. Foto: VEI
Og du verden for en opplevelse å komme til notkanten og se at det blinket nede i dypet av frittsvømmende laks, mens krokgarnet mot motsatt side skinte i sola med laks hengende fast i garnet. Her var det mye spenning å glede seg til. Først var det å sikre kilene i kilenota ved løft opp nota forsiktig ved den ytterste stanga uten å skremme den ville fisken for mye, og her var det flere, - mange! Når nota var snurpet sammen og ingen flukt var mulig, ble den gradvis snurpet sammen og dratt opp mot båten til vill motstand fra store og mindre laks som fløy som prosjektiler frem og tilbake inntil det bare var en sammenheng de mølje av vilt sprellende laks og masse vannsprut, og spenningen steg. Rutinert ble ethvert fluktforsøk fanget inn av far, og til slutt var det bare å velte den ene etter den andre laksen inn i båten til et svare leven av vann og slag av mange sterke haler mot båtbunnen så ausekar og annet løsøre fløy rundt. Når slaget var over og den siste laks bokstavelig talt var blitt slått til ro med baksiden av laksehuken og blodet fløt i båten og oljehyra var blitt sølvfarget av fiskeskjell, var det bare å tørke svetten og levere et tilfreds glis. Bare måsene skrek ut sin skuffelse over ikke å få noe, og forsøkte etter beste evne å slippe en gjødselsbombe i hodet på fiskerne. Det var fangsten sin det. Og naboen noen hundre meter lenger unna så ut til å ha et tilsvarende slag på gang. Til sammen kunne det lett bli opptil 15-20 laks i en not på en tur, alt fra 3 til 15+ kg, men også noen bomturer huskes, så vidt.
Ranvika har en perfekt rullesteinsfjære i flere hundre meters bredde over hele bukta, med sin egen rullesteinssang når bølgene kommer og går og steinene blir satt i bevegelse. Det var ingen god havn i Ranvika, men det var råd ved at man dels dro båtene på land over rullesteinene, eller man hadde en anordning med feste bak og foran på båten i den luneste delen av bukta mot øst. Her var det også i mange år et lite kaianlegg for midlertidig levering av laks, som ble veiet og merket og lagt på is av fiskerne selv, inntil mottakerne fra Bugøynes kom på slutten av uken for på å hente alt. Da ble oppgjørene bekreftet slik fiskerne allerede hadde lagt til rette for hver for seg. Det var aldri noen feil i regnskapet og lojalitet og integritet fiskerne imellom var stor. Samme fisker kunne for eksempel hente laksen til naboen dersom han ikke selv kunne sjekke nøtene og garna sine den dagen. Det var aldri et problem med å skille hverandres laks selv i en trang båt.
Laksefiskere i Ranvika i 1932 eller 1933. Fiskerne sitter foran gamlehytta til William Gaski. Fra venstre: Johan Laurila, William Gaski, Anton Kaski, fugleforsker Siggeson, Andreas Seipæjærvi, Esau Amundsen, Erling Jakola, Reidar Pedersen, Ivar Buljo og Lambert Laurila. Fotograf ukjent, men kanskje er bildet tatt av Siggeson ved hjelp av selvutløser.
En av mange kraftige vinterstormer fra øst en gang tidlig på 60-tallet, med voldsom sjø som slo over og dels rundet nesset bakfra hvor bryggen sto, slo alt til pinneved og hele anlegget ble borte for alltid. Deretter fortsatte alt som før, men laksen ble ført til Bugøynes med stadig hurtigere småbåter, eller det kom en større båt for å samle opp på slutten av uken.
Laksefisket varte fra mai til august hver sommer, og ble mitt og mine venners sommerparadis.
Den gangen var det ikke vanlig at jenter var med på sjøaktivitet. Som eldstemann i en etter hvert stor flokk med barn (i alt 8) var jeg selvskreven til å være med far. Søstre fikk lov å komme en tur en og annen helg i løpet av sommeren. Da kunne også mor komme en tur og rydde litt opp i mannehusets forlegenheter, og lage god og smakfull mat. Mine mange yngre brødre rakk ikke å delta i mitt Ranvikaliv, før jeg fikk sko på meg og reiste ut i verden. De må fortelle sin egen historie, også om hvordan det etter hvert sluttet.
Foreldrene til Terje, Albert og Emma Buljo, sammen med barnebarn rundt 1980. Foto VEI
Beboerne i Ranvika på sommeren var en blandet samling av leg og lærd, og da snakker jeg om kristelige verdier. Læstadianismen sto sterkt i Bugøynes på den tiden og i vår familie var det mor som førte arven videre fra sin opprinnelige familie i Bugøynes. Far var agnostiker hele sitt liv og det samme var mange andre menn i bygda. De arbeidet hardt og tok seg gjerne en fest og en sauna når anledningen bød seg i helgene og laksenøter var stengt og garna på land.
Men før helgefreden slo inn og flere av beboerne, som hadde et kristelig livssyn forberedte seg på å reise hjem til sine for helgen, var det tid for en annen fellesopplevelse med dype røtter i den finske kulturen nesten alle i Bugøynes kom fra på 1850-tallet, det var tid for sauna!
Historien fra sauna i Ranvika kommer neste lørdag.