Lørdagslesning: Øyevitnet

Han ble oppmerksom på kvinnen i det samme øyeblikket som han rev av seg finlandshetta. Den var gjennomvåt av svette, som alt annet på ham. Håret lå klistret til hodebunnen, det klødde i nakken.

Han ble oppmerksom på kvinnen i det samme øyeblikket som han rev av seg finlandshetta. Den var gjennomvåt av svette, som alt annet på ham. Håret lå klistret til hodebunnen, det klødde i nakken. Den siste kilometeren hadde han løpt som aldri før. Den blå bagen var mye tyngre enn beregnet. Men så var det nok også litt mer penger i den enn det nøkterne overslaget han hadde gjort på forhånd. Papirpenger veide også. Spesielt når man samtidig skulle presse kroppen til det ytterste. Stien gjennom skogen hadde han valgt etter nøye overveielse. Utallige ganger hadde han løpt strekninga under planlegginga. Flere ganger hadde han lagt løpeturen til samme ukedag og samme tidspunkt som ranet skulle utføres. Akkurat disse dagene møtte han aldri en sjel. Han hadde skogen for seg selv. De siste hundre meterne av stien pleide han å gå rolig. Det var for at ingen tilfeldigvis skulle se han komme i fullt firsprang ut av skogen og kaste seg inn i bilen som sto parkert på rasteplassen. Om noen så han komme gående ville de bare regne med at han var en turist som hadde vært en tur inne i skogen. Bagen hadde han fikset så den kunne bæres som en ryggsekk. Alt var godt planlagt. Slik han hadde gjort det ved alle de andre ranene.

Og så var hun der i solskinnet. Ei kvinne i slutten av tjueårene. Solbrillene med speilglass kastet et øyeblikk biter av sollyset tilbake på ham. Han følte det som om han ble badet i et flomlys. Håret hennes var lyst og langt, og ansiktet var gyllenbrunt. Han var vant til å observere, legge merke til detaljer. Hun var i ferd med å reise seg fra en benk hun satt på. I det korte øyeblikket de sto overfor hverandre fanget han ansiktet hennes uten helt å vite hvorfor. Hun minnet ham om en av Dagsrevyjournalistene på NRK. Først da han la på sprang igjen slapp han det. I et glimt så han at hun ikke var alene. Snuten av en brun hund stakk fram bak benken. Den fulgte ham med øynene da han løp videre.    Noveller/ historier

Illustrasjon: Graffiti på murvegg i Bergen. Foto: VEI