Lørdagslesning: En vanntett plan

10.06.2023
Hun ville på sin egen måte rette opp igjen den skaden bankens meglere hadde påført henne. En halv million var kanskje småpenger for banken, men for henne var det snakk om framtiden.  

En vanntett plan.                          Krimnovelle av VEI     

Det det egentlig gjaldt var planlegging. Alt sto og falt med det. Grunnen til at de fleste mislyktes i sine forsøk var mangel på nitid og grundig planlegging. Det var nesten alltid slurv, muligens også manglende kompetanse, som felte de fleste. I noen unntak var det tilfeldigheter.

Med de vellykkede var det motsatt. Der var det unntakene som røk på grunn av tilfeldigheter. De som klarte det gjorde det alle på grunn av solid og gjennomtenkt planlegging.

Hun hadde bestemt seg for å høre til den sistnevnte gruppen. Det hadde tatt tid å gå gjennom detaljene gang på gang. Hun hadde gjentatt og gjentatt de for seg selv til det kjedsommelige. Penger hadde det også kostet. Heldigvis hadde hun ennå litt igjen av arven etter foreldrene, men mye var gått tapt i feilinvesteringer banken hadde gjort. Dum som hun hadde vært hadde hun gitt bankens meglere fullmakt til å foreta investeringer i aksjemarkedet. Hun hadde stolt fullt og fast på at det var profesjonelle folk som visste hva de gjorde. Hadde trodd på det gamle uttrykket "sikker som banken". I den grad hadde hun hatt tillit til at pengene var trygt plassert at hun ikke hadde reagert før årsregnskapet var kommet. Da hadde formuen allerede krympet med en halv million. Hadde hun ikke øyeblikkelig og resolutt grepet inn ville de ha sløst bort resten av pengene hennes også. Nå rakk hun å stoppe galskapen mens det ennå var litt igjen på kontoen.

De burde ha sett at aksjekursene var i fritt fall. Hun hadde sett det sjøl og hadde regnet det som sikkert at banken hadde stoppet investeringene og begrenset tapet hun var påført. Hadde de det gjort kunne pengene skaffes tilbake når tidene igjen ble bedre.

Nå måtte hun gjøre det selv. Hun ville på sin egen måte rette opp igjen den skaden bankens meglere hadde påført henne. En halv million var kanskje småpenger for banken, men for henne var det snakk om framtiden. Pengene som i den siste tida hadde strømmet ut av bankkontoen hadde hun full kontroll over. Det var sikre investeringer. Det måtte være sikre investeringer da kontoen faretruende nærmet seg nullpunktet. Sjøl nærmet hun seg de førti og aktet ikke å tilbringe resten av sin yrkesaktive karriere i forsikringsselskapet som en av de mange saksbehandlerne. Dessuten var det stadige innskrenkninger i arbeidsstokken. Umulig å vite hvem som ble den neste. Hun hadde ikke tenkt å vente på at det ble henne.

En stund hadde hun i fullt alvor jaktet på en mann hun kunne slå seg i lag med for resten av livet. Hun fant ham ikke. Det var ingen hun kunne tenke seg å våkne sammen med morgen etter morgen. Kanskje for noen dager, men ikke noe varig. Da var det bedre å gjøre seg økonomisk uavhengig en gang for alle. Så fikk hun heller se om det dukket opp noen. Ellers greide hun seg utmerket alene.

Fru Jensen i Nygata 46 løste ut pakken på postkontoret dagen etter at hun hadde mottatt følgebrevet. Det sto ikke hvor pakken kom fra, så først hadde hun trodd at det var en feilsending. Men da det ikke var noe oppkravssending valgte hun å løse den ut og se hva den inneholdt.

Inne i pakken lå en splitte ny joggedress i moderne farger. Ikke av de mest kjente merkene, likevel ikke av de helt ukjente heller. Sammen med dressen fulgte et brev som i utgangspunktet lignet mye på de som reklamefirmaene pleide å sende ut. Et upersonlig brev med personlig adressat skrevet ut av en datamaskin. Hennes navn og adresse sto øverst på arket.

Fru Jensen satte seg ved kjøkkenbordet med en kaffekopp for å lese gjennom brevet.

Også andre steder i byen mottok flere kvinner omtrent på samme alder pakker av samme type som fru Jensen i Nygata. Inneholdet var nøyaktig det samme, en joggedress sammen med et brev. Felles for kvinnene var at de hadde god tid til å lese brevet, enten var de uten arbeidet eller så begynte arbeidet deres først om kvelden. Også brevet de mottok var likelydende, med untak av navn og adresse:

"Vi har den glede å sende deg en av våre nye joggedresser, som vi forøvrig håper vil falle i smak både når det gjelder størrelse og farge.

Hvem er så vi vil de kanskje spørre? Vi er et firma innen markedsføring som ønsker å prøve ut et nytt markedsføringsframstøt....."

Også andre steder i byen mottok flere kvinner omtrent på samme alder pakker av samme type som fru Jensen i Nygata. Inneholdet var nøyaktig det samme, en joggedress sammen med et brev.

Slik fortsatt brevet og forklarte hva som var meningen med forsendelsen. Firmaet som foreløpig ønsket å være anonymt ville prøve om salget av joggedressen økte dersom flere mennesker med samme type dress ble sett samme sted på samme tidspunkt. Det ble gjort oppmerksomt på at det var flere som hadde fått det samme brevet.

Det ble også understreket at de som ikke ønsket å delta bare kunne beholde dressen og glemme det hele. Men samtidig ble mottakeren gjort oppmerksom på at de som deltok denne første gangen ville få et nytt brev om noen uker hvor de ville bli bedd om å gjenta joggeturen. Dette fordi man i firmaet ville ha en kontroll på de fakta de ville få etter den første joggeturen.

Det ble presisert at det ikke ville bli gjort andre registreringer enn at noen kontrollører ville være i området og notere ned hvem som deltok. Som hjelp i dette arbeidet fulgte det med et nummer de skulle klistre på ryggen av joggedressen. Kontrollørene ville opptre uten å gi seg til kjenne.

Helt mot slutten i brevet ble deltakerne, i tillegg til at de kunne beholde joggedressen, lovet et honorar på 2000 kr dersom de deltok begge gangene.

Brevet sluttet med sted og tidspunkt for hvor joggeturen skulle foregå. Det var i en av byens parker, og det hele ville bare vare i en halv time.

Kvinnene som hadde fått brevet slo til alle som en. Dette ville de gjerne være med på. Så lett hadde de aldri kommet til penger før. Noen tenkte et øyeblikk på at de kanskje ikke ville motta honoraret de var lovt. Var det kanskje derfor firmaet ønsket å opptre anonymt? Men skitt au, tenkte de like etterpå, joggedressen fikk de i alle fall beholde. Og den var virkelig både solid og smart.

Det var planen med de joggende kvinnene som hadde krevet mest av henne. Både av undersøkelser og økonomiske utlegg. Å finne fram til kvinner som alle skulle være omtrent i samme alder, høyde og vekt hadde et øyeblikk fristet henne til å ta den letteste veien. Lenge hadde hun vært inne på tanken om å benytte seg kun av sin egen tilgang til forsikringselskapets dataarkiv. Der var de fleste opplysningene hun egentlig trengte. Så hadde hun blitt klar over at det ville være en altfor enkel måte å etterpå koble hennes navn til dette. Hun ville plutselig sitte som fellesnevneren for alle kvinnene. Man ville finne ut at hun var den eneste som hadde tilgang til alle disse kvinnenes peronalia. Dette til tross for at et par andre jenter i samme selskap også hadde fått tilsendt joggedress. To jenter som hun såvidt bare kjente av utseende, men de hadde det til felles at de jobbet fleksitid. De ville sikkert delta.

Men hun hadde gått utover datalistene i selskapet hun jobbet i. Å komme inn i registrene til andre selskap hadde ikke skapt noen problemer. Det var et større samarbeid mellom de forskjellige selskap enn de fleste klientene var klar over. Men et nøysommelig arbeid hadde det vært, hun hadde brukt flere uker på å sile ut de kvinnene hun ville ha tak i. Akkurat det hadde ikke kostet noe i kroner og øre. Mye av tida hun hadde brukt hadde hun i tillegg stjålet fra arbeidsgiveren sin. Det kastet ingen skygger over samvittigheten hennes. Hun mente firmaet skyldte henne såpass etter sytten års tjeneste.

Det som virkelig hadde kostet var de tjuefem joggedressene. Riktignok hadde hun fått et godt tilbud da hun hadde kjøpt en såpass stor mengde, men likevel, det hadde tæret hardt på bankkontoen hennes. Utgifter til inntekts ervervelse kalte hun det. De siste to tusen som den enkelte ble lovt hadde hun ingen planer om utbetale.

Hun var overbevist om at ingen skulle kunne spore dressene tilbake til henne. Gjennom en postkasse i navnet til et fiktivt firma hadde hun sørget for bestillingen av de nevnte dressene. Og pakkene var postlagt forskjellige steder, til og med fra flere små byer rundt omkring. Og for å være sikker på å ikke bli gjenkjent hadde hun forandret klær og utseende ustanselig. En hel dag med mye bilkjøring hadde det tatt for henne å få postlagt alle pakkene. Først hadde hun tenkt å ta seg fri en dag fra jobben, men hadde slått det fort fra seg. Det kunne bli et spor for en nitid etterforsker. Hun valgte å sende ut pakkene på en lørdag. Postkontoret var jo et av de få stedene hvor man ennå jobbet på lørdager.

Den dagen kvinnene møtte opp i parken i sine fargerike joggedresser var det stor stemning. Hun var der sjøl også og jogget litt rundt omkring på de smale stiene. For første gang så hun resultatet av sitt arbeid. Det var vellykket, meget vellykket. Og såvidt hun kunne se var de alle der. Noen smilte og lo og ropte til hverandre, andre holdt seg helt for seg sjøl. Plutselig kjente hun blodet forlate ansiktet. En skjelving bredde seg til bena hennes og hun måtte sette seg ned på nærmeste benk, ved siden av en eldre mann som etter utseende og klesdrakt måtte være en av byens mange uteliggere. Hun enset ham ikke og ble klar over at hun hadde nesten oversett en viktig detalj. Joggeskoene! Kvinnene jogget rundt i en mengde forskjellige joggesko. Dette var ting hun måtte få rettet på. Heldigvis var dette bare en generalprøve.

Hun ble sittende på benken og så at de andre forlot parken en etter en etter at den halve timen var over. Hun kastet et blikk på uteliggeren ved siden av seg. Han hadde lagt seg over på den ene siden og lå tydeligvis og sov ut en eller annen rus. Hodet hvilte mot en billig plastbag. Sannsynligvis fylt hans jordiske eiendeler, skjønt mange var det ikke da den så temmelig slunken ut.

Også tidligere hadde hun lagt merke til den uflidde uteliggeren på benken. På sine rekognoseringsturer i parken hadde han nesten hver dag vært til stede på den samme benken. Mer eller mindre beruset, og ofte sammen med andre som tydeligvis holdt til på samfunnets skyggesider. Nå mens hun satt der kom hun plutselig på ideen om hvordan han kunne brukes. Mens hun jogget ut av parken bestemte hun seg for å ta kontakt med ham neste dag, om han da var såpass klar at det gikk an å få til en samtale med ham.

Mannen på benken satt der dagen etter da hun kom inn i parken. Hun hadde satt opp håret på en helt ny måte, en frisyre hun bare kom til å bruke denne dagen. Uteliggeren satt ikke alene på benken. Det satt to andre svirebrødre sammen med ham. De delte en flaske mellom seg. Da hun gikk forbi benken så hun at flaska var mest tom. Forhåpentligvis ville det ikke vare lenge før de skilte lag igjen, og skjedde det som vanligvis pleide å skje ville han hun ønsket å snakke med like etterpå bikke over på benken igjen med vinylbagen under hodet. Hun forsatte mot en skogkledd del av parken.

Mannen på benken satt der dagen etter da hun kom inn i parken. Hun hadde satt opp håret på en helt ny måte, en frisyre hun bare kom til å bruke denne dagen.

Da hun kom tilbake satt mannen alene. Kompisene hans så hun bare ryggen på der de med ustøe skritt skjenet ut gjennom porten. Hun spurte om hun kunne sette seg. Han slo bare oppgitt ut med armene. Etter et øyeblikks nøling bestemte hun seg for å gå rett på sak og spurte:

-Er du interessert i å tjene noen kroner?

Han så på henne mens han med skjelvende hender prøvde å lappe sammen en røyk. Ved første forsøk røk sigarettpapiret av på midten. Det var da hun et øyeblikk tenkte hun skulle glemme det hele. Finne en annen måte å avslutte planen sin på. Men samtidig viste hun at han egentlig var som skapt for jobben. Det fantes ikke noe mistenkelig med ham. Han virket som en del av det faste inventaret i parken. Et par ganger hadde hun til og med sett en politimann ute på patrulje stoppe opp og slå av en kort prat med mannen.

Ved det andre forsøket klarte han å få til noe som til nød kunne gå under navnet "hjemmerullet sigarett". Han gløttet opp på henne. Et øyeblikk virket det på henne som det blå blikket hans så direkte inn i sjelen henne, men så fløt det ut igjen. Hun så han var noe yngre enn hun hadde antatt. Kanskje ikke så mye eldre enn henne når det kom til stykket, men livet hadde fart hardt med ham. Egentlig kunne han være alt mellom førti og seksti. Tankerekken ble avbrutt av at han snakket til henne.

-Pæng, tjæne pæng... ka kan en sånn fin frøken bruke mæ tel...?

Han var nordfra hørte hun. Og han var langt fra edru. Skulle hun finne på noe annet likevel?

Da hun ikke svarte straks fortsatte han:

-Klart æ vil tjæne nån krona... si mæ bare ka æ ska gjør...? Hodet hans vippet litt tilbake da han var ferdig, han dro et hardt drag av røyken. Så bøyde han seg fram og hostet stygt.

-Femten tusen kroner!

Summen hun nevnte for ham gjorde at røyken havnet på gærn plass for andre gangen. Da han igjen snakket til henne virket han adskillig mer edru. Hun begynte å tro at hun likevel hadde valgt riktig person.

Etter avtalen med mannen på benken gikk hun hjem for å sette i verk neste trinn i planen. Hun var klar over at den ukjente uteliggeren var det springende punkt i en ellers vanntett plan. Men hun stolte på ham. Måtte stole på ham. Han trengte penger, og hadde i løpet av samtalen blitt adskillig klarere i hodet. Da hun hadde forklart ham hva han skulle gjøre og ba han gjenta det, hadde han gjort det uten problemer. Han var kanskje ikke så langt nede at det ennå ikke fantes håp for ham. Kanskje kunne de femten tusen være med å gi ham en ny start. Akkurat det tvilte hun på. Det ble vel til at han drakk de opp, godt hjulpet av kompisene sine.

Summen hun nevnte for ham gjorde at røyken havnet på gærn plass for andre gangen. Da han igjen snakket til henne virket han adskillig mer edru. Hun begynte å tro at hun likevel hadde valgt riktig person. 

Han satt og så etter henne da hun forlot parken. Gransket henne nøye. Han hadde lagt merke til denne kvinnen flere ganger i løpet av de siste par ukene. Hun hadde vært ofte å se i parken, sjelden kledd i samme klær. Ofte også med forandret frisyre. Men alltid alene. Det var stil over henne. Han hadde skjønt at det var et eller annet hun gikk rundt og planla, hadde sett det observerende blikket hennes. Et par ganger hadde han vært på nippet til å be henne sette seg ved siden av ham på benken. Heldigvis hadde han ikke gjort det. En kvinne av hennes kaliber ville aldri sette seg på en parkbenk med en ubarbert og loslitt uteligger.

Derfor hadde han også fått et mindre sjokk da hun nå plutselig, og av egen fri vilje hadde slått seg ned. Og han hadde gjettet riktig. Hun hadde et eller annet på gang. Men hva? En vakker kvinne, tenkte han for seg sjøl da hun forsvant ut gjennom porten. En sabla flott jente som han godt kunne tenke seg å bli bedre kjent med.

Siste trinn før aksjonen var å sende like joggesko til samtlige av kvinnene. Hun var litt i tvil om hvilke nummer skoene skulle ha, men bestemte seg for å sende samme nummer til alle. Det fikk ikke hjelpe at de var for store for enkelte og for små for andre. Det var jo bare snakk om å bruke de i en halv time likevel. Dette forklarte hun i brevet som fulgte med, samtidig som tidspunktet for neste joggemønstring ble oppgitt. Som et siste notabene ba hun alle fjerne de numrene de hadde hatt på dressen under den første turen.

Joggeskoene skaffet hun til veie på samme måte som dressene.

Nøyaktig tre minutter på tolv en fredag sto hun inne i banken ved siden av byparken. I den høyre hånden hadde hun en pistol som pekte mot bankkassereren. Over hodet var det trukket en del av en strømpebukse, hetta på joggedressen lå også godt nede i panna. Det tok bare et par minutter før sekken var fylt med store sedler og hun stormet ut av banken. Fra banken til porten som førte inn til byparken tok det nøyaktig sytten sekunder med den farta hun holdt.

Under løpeturen var hun overrasket over at det hadde gått så lett. Hun hadde vært kald som is under hele operasjonen. Da hun nærmet seg parken så hun at uteliggeren ikke hadde sviktet. Han sto støttet til den ene portstolpen med vinylbagen åpen mellom beina, i skjul bak en søppelkasse. Da hun løp forbi ham lot hun sekken med penger, leketøyspistol og strømpebuksedelen lande opp i bagen. Han bøyde seg ned og dro igjen glidelåsen, tok opp bagen og begynte på sin sjanglende ferd inn mot sentrum.

Det var flere øyenvitner til ranet, men ingen kunne gi noe eksakt beskrivelse av raneren. Ikke et ord var kommet over ranerens lepper. Likevel mente de fleste at det var en kvinne som hadde utført ranet. Et øyevitne hadde sett en jogger løpe inn i parken, så da en patruljebil ankom bare minuttet etter ranet satte de opp en sperring ved porten og gav beskjed om at de andre portene også skulle stenges. De anså det med stor sannsynlighet at raneren hadde løpt rett i en felle.

Av videobildene fra banken kunne de tydelig se det var en kvinne. Men det var også alt man fikk ut av de dårlige sort/hvit bildene.

Nede på hovedpolitistasjonen økte kaoset etterhvert som dene ene joggeren etter den andre ble tauet inn. Kvinner i like joggedresser svinset forvirret rundt. Alle med den samme fantastiske forklaringen. De var ute på jobb for et markedsføringsbyrå. Forvirringen var total, og det eneste de maktet å gjøre på stasjonen var å notere de forskjellige personalia på den enkelte.

Inne i parkområdet ble det forgjeves søkt etter ranspenger.

I det samme øyeblikk som kvinnen kom ut fra banken forsto han hva som var på ferde. Han så sekken hun hadde i handa mens hun kom løpende mot parken. Først tenkte han å ta vinylbagen og forsvinne, trekke seg ut. Hun hadde ikke fortalt ham noe om at hun skulle rane en bank. Han hadde slått til for å tjene femten tusen raske. Før han rakk å ta noen bestemmelse var kvinnen forbi ham og han hadde dradd igjen glidelåsen i vinylbagen. Deretter begynte han å bevege seg ned mot jernbanestasjonen for å plassere det hele i oppbevaringsboksen han hadde leid.

I det samme øyeblikk som kvinnen kom ut fra banken forsto han hva som var på ferde. Han så sekken hun hadde i handa mens hun kom løpende mot parken. 

Inne på jernbanestasjonen låste han alt inne i boksen og forlot området straks. Han forsto at kvinnen hadde tatt en pokersjanse ved å stole på ham, egentlig det eneste svake punktet i den nitide planleggingen hun hadde gjennomført. Nå skulle han vente i et par dager til Bill.merke. annonsen kom i avisa, der skulle det stå når han igjen skulle møte på stasjonen for å utlevere nøkkelen og få sine femten tusen kroner.

Tre dager senere sto Nina Treimen på stasjonen og så på rekken av oppbevaringsbokser. Inne i en av dem var det oppbevart femhundreogfemtitusen kroner. Det var umulig å vite i hvilken. Annonsen hadde stått i avisen og hun sjøl hadde nå stått i over en time og ventet på uteliggeren fra parken. Han hadde ikke dukket opp. Dagen før hadde hun også gått forbi parken uten å se ham. Hun begynte å få en jævlig følelse av at hun kanskje var blitt lurt. At mannen hadde tatt alt og forsvunnet. Sannsynligvis var det bare snakk om et par dager før politiet kunne slå kloa i det som var igjen av pengene etter at byens uteliggere hadde drukket seg fra sans og samling.

Mens hun sto slik og kjente frustrasjonen få et kraftigere og kraftigere tak i henne ble hun tilsnakket av en mann i lyse sommerklær. Hun så et øyeblikk på ham. Det var noe tiltrekkende med fyren, men hun snudde seg bort. Var ikke interessert i å bli sjekket opp av noen. Hun hadde ikke hørt hva han sa, men da hun kastet et raskt blikk på klokka snakket han igjen til henne:

-Venter du på nån?

Hun kvakk til, snudde seg mot ham. Det var noe kjent med ham. Da hun ikke svarte fortsatt han:

-Æ beklager æ ble litt sein, men æ måtte stelle mæ litt før æ møtte dæ. Han holdt fram en nøkkel mot henne.

I dette øyeblikk kortsluttet tankene hennes fullstendig. Det var den berusede uteliggeren som sto og snakket til henne. Hun begynte å bevege seg bort fra ham, men han fulgte etter henne og grep henne i armen.

-Vi går inn i kafeteriaen og tar en kopp kaffe, sa han.

Et øyeblikk ventet hun at det skulle dukke opp uniformerte politifolk rundt henne. At denne sivilisten ville overlate henne til dem og deretter forsvinne i mengden igjen. Hun hadde hatt maksimalt med uflaks. Mannen på benken var en av politiets spanere som hun tilfeldigvis hadde slumpet borti.

Men det kom ingen uniformerte menn bort til dem. Han geleidet henne bort til et bord og hentet kaffe til dem begge. Hun tenkte et øyeblikk på å stikke av da han var etter kaffen, men slo det fra seg. Det var ingen hensikt i det.

Han satte seg rett over henne, løftet kaffekoppen og gratulerte henne med kuppet. Hun likte smilet hans. Øynene hadde det glimtet hun et øyeblikk hadde sett da hun tok kontakt med ham der på benken. Men det var også det eneste som kunne gjenkjennes. Ellers var han helt ny. Hun måtte innrømme for seg sjøl at hun likte det forbasket godt, det hun så for seg. Motvillig innså hun at han kanskje var mannen hun så forgjeves hadde jaktet på tidligere. Hun var forelsket som en ungjente. Og det i en politimann som satt med nøkkelen til en halv million kroner som hun hadde lettet en bank for!

Det var først da hun så villig fulgte med ham at det liksom begynte å demre for ham. Hun trodde sikkert at han var sivil politimann. En spaner. Han var ingen spaner. Han var ingen uteligger heller. Han var en seriøs forfatter som de siste fire ukene hadde operert i byens uteliggermiljø for å skaffe seg bakgrunnstoff til en spenningsroman hvor mye skulle foregå i et slikt miljø. Det hadde vært flaks at kvinnen hadde tatt kontakt med ham den dagen. Han hadde bestemt seg for at han nå var ferdig med denne delen av jobben, det hadde vært hans siste dag i parken. Egentlig var han meget fornøyd med den rollen han hadde spilt. Selv politiet hadde trodd på rollen han hadde spilt. Det skulle ikke forundre ham om de de siste par dagene hadde vært på jakt etter ham, for å høre om han hadde sett noe.

Han bestemte seg for å la kvinnen fortsette å tro han var spaner. I alle fall enda en liten stund. Han ville bli bedre kjent med henne. Han hadde to grunner til det. Den ene var selvfølgelig den halve millionen som lå trygt i oppbevaringsboksen.

Tidligere offentliggjort i KK. 1994.                Illustrasjon: Pixabay