Brev fra periferien: Vi dopet oss vi også

19.02.2022

Vi dopet oss vi også. Det var da vi gikk på folkeskolen. De siste årene tror jeg det var, vi var ferdig i småskolen. Kanskje var det i sjette eller sjuende klasse. Altså i gamle dager, før skolepsykologene begynte å blande seg inn i skolehverdagen.  

Illustrasjonsfoto: Lengde med tilløp var en av mange øvelser på idrettsdagene.  Foto: VEI

Så er vi i gang igjen. Vi måtte ikke mange dager inn i de olympiske leker før vi begynte å mumle lavt om doping, fluor, for store hoppdresser, urettferdige vindforhold og hva det måtte være.

Selvfølgelig er det noen som doper seg. Det kan være snakk om et sprang fra en usynlig fjerdeplass til olympiske gullmedalje og deretter millioner i banken. Og kanskje programlederstilling i et eller annet TV-program også, så man har noe å fylle hverdagen med etter at karrieren er over. Sånn at man ikke fortsetter å dope seg.

Vi dopet oss vi også. Det var da vi gikk på folkeskolen. De siste årene tror jeg det var, vi var ferdig i småskolen. Kanskje var det i sjette eller sjuende klasse. Altså i gamle dager, før skolepsykologene begynte å blande seg inn i skolehverdagen. I alle fall var det før såkalte aktivitetsdager ble innført i skolehverdagen. Det var i en tid da man ennå hadde idrettsdager på skolen. Den gang det var en alvorlig sak å gå på skolen og man kunne risikere å dumpe dersom man ikke helt strakk til teoretisk sett. Jeg vet ikke om det hadde noe med idrettsdagene å gjøre, men kanskje var det slik at dersom man var litt dårlig i matematikk og norsk så kunne man i tvilstilfelle rykke opp til neste klasse til neste år dersom man løp en rask sekstimeter på idrettsdagen? Eller kasta rågummiballen så den for som en rakett over fotballbanen på langs. Eller hoppa langt eller høyt. Ikke vet jeg, men det jeg vet er at det var lærerne som bestemte. Nå er det jo foreldrene. Eller ungene.

Altså; idrettsdagen kunne kanskje være det siste halmstrået. Nå hadde det seg slik at jeg ikke var blant de raskeste. Vi var faktisk tre stykker i klassen som, sagt på en pen måte, var ganske trege av oss når det gjaldt idrett. En fjerdemann var hakket bedre, og vi greide aldri helt å ta ham igjen. Men det var det egentlig målet for oss, for det var innenfor rekkevidden. Vi figurerte aldri på seierspallen, unntatt når det en sjelden gang var skirenn med idealtid. Selvfølgelig gikk alle for full maskin også da, men de gangene var de beste altfor mye raskere enn idealtida, mens vi fire lå og vaket i nærheten. Idealtida i langrenn var som kjent en slags spe begynnelse til det som senere ble aktivitetsdag. Skolepsykologenes første, forsiktige kremt i skolekorridoren.

Så var det fin vårdag det igjen var klart for leker. Aldri er vel ordet "leker" blitt misbrukt til de grader, om vi da ser bort fra de olymiske leker slik de foregår i dag. Hvis det var en ting idrettsdagen ikke var så var det leker. Blodig alvor var det. Vi var ikke blant de svakeste i klassen i alle fag. Langt ifra, vi klarte oss rimelig bra når det gjaldt det teoretiske. Så vi fryktet ikke for hvilken klasse vi skulle gå i når skolen starta igjen til høsten, men jeg husker vi var fast bestemt på at vi skulle opp fra de siste tre plassene på idrettsdagens sekstimeter.

En av oss hadde fått tak i druesukker. Så vidt jeg forsto var det mora til en av oss som hadde ordna med det. Små, hvite tabletter som skulle få fram de skjulte idrettstalentene sønnen hennes kanskje var i besittelse av. Godt skjulte sådanne. Ikke sånn å forstå at mora hadde presset tablettene på han. Det var nok langt ifra nødvendig. Han var aldri redd for å prøve noe nytt, om det var tekniske nyvinninger eller andre eksperimentelle, praktiske løsninger på noe. Han var opptatt av framtida og var alltid klar for å ta i bruk nye ting og prøve nye teknikker for å forberede oppnådde resultater. I tillegg hadde han kunstneriske talenter, men det ble ikke regnet som stuerene sysler i et fiskevær. Det viktigste var å springe fort, hoppe høyt, kaste langt og være god i fotball. Tegne, skrive, strikke og synge var jenteting.

Det var altså sekstimeteren vi skulle gjøre det på. Og la det være sagt med en gang; det var ikke snakk om å legge en tablett forsiktig under tunga og la den smelte langsomt mens virkestoffene ble sugd opp i blodbanen. Vi tok dyktig for oss. Før start sto vi bak det ene fotballmålet og knasket druesukker så det skummet i munnvikene. Vi så ut som nærbilder på tv av skiløpere på vei mot mål allerede før vi starta. Og husker jeg ikke helt feil fikk også fjerdemann tildelt et par tabletter da han kom bort for å se hva som foregikk. Det var selvfølgelig en stor tabbe vi gjorde der. Han burde vært holdt helt utenfor, for egentlig var vel han den eneste vi hadde sjanser til å hevde oss mot på sekstimeteren.

Hvordan det gikk? Med sekstimeteren? Vi tok de siste tre plassene med glans. Best av oss ble han som hadde posen med dopingmidlene. Med en tid i overkant av elleve blank. Jeg mistenkte ham lenge for å ha slukt noen tabletter flere enn oss andre, for normalt sett skulle jeg slå han med et par tideler, dette var altså fra tida før hundredeler og tusendeler ble kjent, fra urtida altså. Jeg pleide ta ham på slutten.

Han med tablettene tok konsekvensen av vårt nederlag den våren. Han la idrettskarrieren på hylla. Da vinterlekene begynte med langrenn og slalåm og hopp tok han med seg trompeten sin, stilte seg i unnarennet og blåste med instrumentet når det var klart for neste hopper. Det ble nesten høytidelig stemning av det, og det hevet skihoppingen til et helt nytt nivå, der vi andre fortsatt håpet på å få til i alle fall en god omgang som vi kunne leve på resten av livet.

Dette jeg skriver om er gammel morro. Det er foreldet, og uansett var vi mindreårige da det skjedde, og har jeg forstått det riktig står vi dermed ikke juridisk ansvarlig for det vi gjorde.

I ettertid har jeg jo forstått at druesukkerseansen der bak fotballmålet kanskje var en medvirkende årsak til at det gikk som det gikk. Både med sekstimeteren og ikke minst senere i livet. Etter det jeg har lest senere er det visst sånn at druesukker ikke har særlig effekt på det fysiske, men det skal visstnok stimulere hjernen ganske kraftig og virke positivt på intelligens og kreativ fantasi. Og som sagt var det ingen av oss som dumpet på skolen selv om ingen av oss ble idrettshelter heller.

Nå er vi alle pensjonister og har tatt opp igjen det vi prøvde på for lenge sida. Igjen doper vi oss på forskjellige måter for å klare oss en stund til, mens vi stavrer mot målstreken, lett fremoverlent med svikt i knærne på litt ustøe bein. Nå er det fastlegen som sørger for midlene. Her gjelder det å holde ut til målsnora brytes og den himmelske jubel kan slippes løs.

Det gikk altså rimelig bra videre i livet. Han med dopingmidlene og trompeten fortsatte med musikk og ble senere en vellykket forretningsmann. En starta som fisker, og da uårene i fjorden dro han opp bruket, reiste rundt til forskjellige steder i landet og tok seg diverse jobber. Da så kongekrabben krabba inn i Varangerfjorden så han straks mulighetene, kom tilbake og ble skipper på egen båt og ble fisker igjen. Og han som lå hakket foran oss i idrettslige prestasjoner suste inn til sikker sjefsjobb i kommunen.

Og sjøl ble jeg en ganske brukbar grunnskolelærer, om jeg skal si det sjøl. Litt sjølskryt skader ikke. Og det skal man som kjent lytte til.

Det kommer fra hjertet.