Brev fra periferien: Se deg ikke tilbake

«Husk; det er du som kjører bilen som du sitter bak rattet i, ikke rævhållet i bilen bak deg!» 

Illustrasjon: Irene Linangi

Brev fra periferien: Se deg ikke tilbake

«Husk; det er du som kjører bilen som du sitter bak rattet i, ikke rævhållet i bilen bak deg!»

Disse bevingede ord ble visstnok sagt av professor Frank Aarebrot da han en gang var på biltur sammen med sin datter Maike i Amerika.

Nå har ikke jeg vært på biltur i Amerika, men jeg har da kjørt biler forskjellige steder både i nord, øst, sør og vest. Også i området Bergen der salige Aarebrot hadde sitt virke.

For en tid tilbake leste jeg i nyhetene om en undersøkelse om hvor i landet de minst hissige sjåførene fantes. I Møre og Romsdal svarte 56 % at de kaver seg opp bak rattet. Det er faktisk dette fylket som i følge undersøkelsen er de minst hissige i trafikken. I undersøkelsen kommer det også fram de mest hissige sjåførene finnes i Nordland og Innlandet. Der er det visstnok over 70% sjanse for å møte på sinte og stressede bilister på veien. Ikke forstår jeg hvorfor det er slik, og det gjør sikkert ikke de som har gjort undersøkelsen heller.

Men jeg har altså en liten smule erfaring med slike bilister. Det skulle bare mangle ettersom jeg er en sjåfør som er kommet godt opp i årene. Ungdommer mellom førti og seksti oppfatter jo oss som kjørende katastrofer på veiene, som knapt nok vet hvor vi kommer fra eller hvor vi skal, selv om vi ellers er oppegående nok til å vite at det finnes blinkelys på bilene vi kjører. At det stort sett er bare vi som vet at man skal senke farten når man kjører inn i en rundkjøring, og at det også er lov å bruke blinkelys inne i disse rundkjøringene, for ikke å si påbudt, er noe jeg kan skrive om en annen gang. Forhåpentligvis før jeg må levere inn førerkortet.

Mange har sikkert hørt historien om den eldre mannen som hisset seg opp over bilen foran som svingte både hit og dit uten å bruke blinkelys. Til slutt hadde han hisset seg slik opp over sjåføren at han bestemte seg for å henge seg på og se hvor han skulle og ta en alvorsprat når bilen en gang stoppa. Da bilen endelig kom fram til målet var han raskt ute og forklarte grundig og nøyaktig til ungdommen som kjørte bilen om hvorfor det var blinkelys i bilene og hvordan de skulle brukes. Noe svar fikk han ikke i første omgang. Derfor la han til: Du må da skjønne at du må bruke blinkelyset, for ellers er det jo umulig for oss som kommer bak å skjønne hvor du skal!

Da kom svaret. Jaha, og hva så? Jeg vet jo hvor jeg skal! Og det har jo ikke du noe med!

Jeg skal skrive om at jeg har vært på Bryne i Rogaland og kjøpt en bil som jeg har kjørt litt rundt med, både der og i bergensdistriktet. Lyden av bilhorn fra biler bak meg er blitt et vanlig fenomen. Særlig i rundkjøringer og ellers også på mer rette strekninger. Og ved trafikklys må du for all del ikke blunke mens du venter på at lyset skal skifte farge. Rundkjøringer vil jeg nesten ikke skrive om en gang, der var det bare jeg som kunne reglene. Vi har da hele fire rundkjøringer her i kommunen så er det noe vi kan er det å kjøre i rundkjøringer, tror jeg... da er det verre med de trafikklysene...

Mens jeg var i bergensområdet var det vær av vekslende slag. Regn selvfølgelig, da Bergen og Vestlandet ikke vil være Bergen og Vestlandet uten regn. Men frost og fantastisk vintervær var det også i perioder hvor snøen la seg på bakken og i veibanen, selv om man prøvde både å brøyte og salte slik at det ble en slags sørpe man kunne skli rundt på. På piggfrie dekk selvfølgelig, med unntak av meg, miljøsynderen som kjørte rundt med pigger og spredde svevestøv til alle kanter. Innimellom frøs det på og det kunne være glatt som på Bugøyesveien når nattekulda igjen slo inn etter en mildværsperiode. Og da kan man, som alle som følger med på nyhetene fra sør i landet, se biler som står på kryss og tvers på veiene og nedover grøftekantene mens overskriftene forteller at vinteren kom brått på folk, selv om langtidsvarselet fortalte allerede en uke i forveien at nå kommer vinteren med både sne og underkjølt regn.

Jeg lot meg dessverre lure ut på veien enkelte dager når ikke kjøreforholdene var helt på topp. Da gjorde jeg som jeg gjør her hjemme i nord, avpasset farten etter kjøreforholdene etter beste evne. Selv med piggdekk. Da kjører jeg ikke alltid i den farta veiskiltene viser at jeg har lov til å kjøre i. Det er det derimot mange av de andre som er ute på veiene som gjør. Og det er da det skjer, bilhornet utløses i nærmeste bil bak meg, det må være noe automatikk som ikke finnes i min gamle bil. Og sjåføren tror tydeligvis at et fartskilt betyr at man skal kjøre i den hastigheten som er oppgitt, uansett føreforhold og piggfrie dekk som noen ganger bare er en vits. Helsebringende er det i alle fall ikke. Så da er det bare å finne et sted man kan slippe bilen bak forbi, før man sjøl blir et vrak, som jeg regner den forbikjørende bilen vil bli noen svinger lenger framme. Planen min er å vise fingeren til sjåføren i bilen som raser forbi, mens hornet igjen gir et langtrukket hyl fra seg da den passerer. Men jeg tar meg i det, veibanen føles glatt og hendene må holdes på rattet.

Slik opplevelser hadde jeg stadig vekk på dager med litt dårlige kjøreforhold hvis jeg ikke holdt køen, tettet lukene og jaget framover mot neste sving i kampen for tilværelsen. Som en Jacob Ingebrigtsen på siste runde i et baneløp. Bare at jeg følte det som jeg deltok med livet som innsats. Selvfølgelig kan det hende at jeg var mer utsatt enn de andre. I ettertid så jeg jo at jeg kjørte rundt med rogalandskilt på bilen og det er mulig de tutet med hornet av den grunn. Rogaland ville jo ikke innlemmes i Vestland fylke da det var aktuelt. Kanskje var det vestlendingenes måte å vise fingeren til rogalendingene på?

Jeg tok altså ikke igjen og viste fingeren. Man er da et sivilisert menneske fra Finnmark som har lært å oppføre seg og kjører etter forholdene.

Men et grep har jeg tatt. Jeg har kjøpt meg hatt som jeg har liggende i bilen. Neste gang jeg hører lyden av et bilhorn bak meg smekker jeg hatten på hodet mens jeg tenker på Aarebråts gode råde til sin datter.

Og til slutt: Hvor kjøpte jeg så bilen? 

I Hålandsveien. Den må jo være god som gull! Et knallkjøp!