Brev fra periferien: De beste potetene

06.11.2021

Jeg er blitt en av de fremoverlente og dedikerte. Tatt spranget fra fortid til nåtid, og er straks klar for framtida med et kjempesteg. Den grønne framtida. Jeg har gitt meg potetdyrkinga i vold.

... og dette er de største potetene.

Stortingsvalget er over og vi har fått ny regjering. Løfter skal innfris. Lokale medier er opptatt av at Finnmark og Troms skal skilles og av Bodø/Glimt. De nasjonale har vært mest opptatt av kommende landskamper, kneskader, lyskestrekk og klimamøtet i Glasgow. Jeg skal skrive om poteten og potetenes velsignelse.

Jeg er blitt en av de fremoverlente og dedikerte. Tatt spranget fra fortid til nåtid, og er straks klar for framtida med et kjempesteg. Den grønne framtida. Jeg har gitt meg potetdyrkinga i vold. Ikke i så stor skala som enkelte naboer, men dog. Storskaladyrking drev vi på i min barndom da familien besto av elleve personer. Da det var en dyd av nødvendighet etter som fisk og poteter i forskjellige varianter og sammensetninger sto på middagsbordet de fleste hverdagene i uka. Poteter er nå blitt mentalhygiene. Nå sprer de enkel glede. Det er bare å sjekke Facebooksidene om høsten der det bugner av poteter og innhøstinger hvor det ene bildet overgår det andre i størrelse og mengde. Når vi ser de grønne bladene presse seg opp gjennom jordskorpa føler vi lykke. For hver potetkål som strekker seg mot lyset føler vi mer lykke. Ti kilo poteter er ti kilo lykke. Det skal så lite til.

Du kommer med en og den avler mange nye. I løpet av en kort sommer kan du med ærefrykt dra opp kålen til morpoteten som du la ned en kjølig dag i juni. Jeg har følt den enkle gleden å forsiktig dra opp kål etter kål for å se hva som gjemmer seg i jordens mørke. Et under har skjedd selv om jeg har anstrengt meg minimalt. Den har mangedoblet seg. Og jo mer jeg ser på avlinga jo mer overbevist blir jeg om at nå er jeg endelig en del av framtidssatsinga for nasjonen. La gå at de fleste potetene mine ser veldig små ut i forhold til de jeg finner i butikkene. Men de er dyrket av meg. Jeg er en del av de andre bøndene som valgte en ny regjering som skal gjenreise det arktiske landbruket. Jeg er godt i gang med å produsere små, delikate smaksbomber av polarpoteter som i framtida skal behage de ømfintlige ganer til rike turister som stadig vekk øker i antall når de trekker nordover for å få gastronomiske matopplevelser til priser våre forfedre og formødre bare kunne drømme om. Her skal ikke en potet sendes sørover, her skal lass på lass med turistene fraktes nordover. Klimavennlig eller ikke.

Vel, bonde og bonde. Min åker er som nevnt ikke av det største slaget. Noen fiskekasser med jord, leire, fiskeavskjær, tang og annet naturgjødsel. Jeg er vel en slags fiskerbonde selv om det ikke er derfor dyrkinga foregår i fiskekasser. Det er på grunn av de hersens jordrottene. Selvfølgelig har også de sin plass i vår grønne verden, men det må være måte på mengder. De overgår jo kaniner når det gjelder å formere seg. Hunnene får to - tre kull i løpet av sommeren, og hver kullstørrelse består av fem til åtte unger. Og ungene blir kjønnsmodne etter ca to måneder, så unger som fødes på våren er allerede klar til å produsere nye kull på sensommeren. Så kan enhver med litt matematiske ambisjoner regne ut hvilken vei dette går. I utgangspunktet en liten avling ble et år så mikroskopisk, da jordrottene gikk til angrep, at jeg vurderte å søke om jordbruksstøtte og fellingstillatelse.

Og hvor kommer så den velsignede poteten fra som på slutten av 1800-tallet var en av de viktigste kildene til næring nesten i det hele europeiske landområdet? Det var spanske invasjonstyrker som tok rotfrukten med hjem fra Latin-Amerika på slutten av femtenhundretallet. Sannsynligvis det eneste fornuftige de gjorde på hele turen. Poteten spredde seg så i hele Europa, men i Frankrike var det litt vanskelig å få opp omsetninga på den. Da satte Antoine Augustin Parmentier (fransk agronom og næringsmiddelforsker, 1737-1813) ut væpna vakter rundt potetavlinga si og instruerte vaktene om at de skulle ta imot bestikkelser og la folk "stjele" så mye poteter de ville. Det fungerte! Alle ville ha og etterspørselen økte. I Frankrike heter forresten potetsuppe "potage parmentier". I vårt område er det ikke så mye potetsuppe, men båttovoi, potetstappe og fleskebiter på potetopptaksdagen som fortsatt holdes i hevd i enkelte familier. Dagens høydepunkt. Potetstappe kan man lage av de fleste av de 5000 sorter poteter som finnes over hele verden. Og som alle kokker sier så blir stappa bedre og bedre jo mere smør du har i den. Og litt fløte. Litt muskat. Bare gå på nettet og finn oppskrifter til forskjellige potetstapper, fra forskjellige steder i landet.

Det er ikke så mye Norge er sjølforsynt med i dag, men med fisk og poteter er vi godt på vei. Det kan vi overleve lenge på om det skulle bli nødvendig. Og det kan det fort bli, når vi fortsatt har den siste pandemien i bakhodet.

Grønnkål

Samboer driver med andre planter. Ikke stort i målestokk det heller. Hun eksperimenterer blant annet med grønnkål. Det skal visstnok være bra for helsa og en av de sunneste grønnsakene. Ho er jo helsearbeider så ho vet hva som er bra. En ting er sikkert. Ho får ha den i fred for rottene, for hvis det er noe rottene ikke bryr seg om så er det sånt som er sunt og bra for helsa. Den har helt andre tanker i hodet, formering f.eks., ikke så helt ulik andre intelligente skapninger på denne vår så skakkjørte klode.

Men harepusen derimot, livsnyteren som surfer rundt i sin egen verden og tar til seg alt som kan gjøre livet lettere og hverdagen problemfri, hus under hver busk og grønnkål til middag!

Du kan sikkert si mye godt om ris, nudler, pasta og hva det måtte være, men har du prøvd å knø disse sakene inn i en smakfull brunsaus? Jeg sier ikke mer!

Og nå husker jeg plutselig et gammelt ordtak som sier at "den dummeste bonden får de beste potetene".

Tekst og foto: VEI